Historier og refeleksjoner fra 1000 km i buss langs hovedveien BR-364 gjennom delstaten Rondônia i Amazonas. Du kan følge turen på
kart eller satelittbilder ved å søke opp "Porto Velho" i Google Earth
eller på iPhonen din, og så følge hovedveien BR-364 sørover.
Klokka er 04.45. Alarmen går på den brasilianske
mobiltelefonen min, den billigste jeg fant, en ur-nokia hvis eneste fiffighet
er at den kan koble et piksel-fjes i dårlig oppløsning til kontaktene mine. Det
var gøy de første to gangene, nå er det bare irriterende.
Jeg sjekker ut av hotellet, lar kofferten stå igjen og håper
den er der når jeg kommer tilbake. På ryggen en en liten ryggsekk, i hånda en
flaske vann, ellers caps, T-skjorte, shorts og chinelos (sånne brasilianske
sandaler, du vet). Rusler ut i mørket på vei til bussterminalen.
Frihet. Jeg puster inn en brusende følelse av frihet sammen
med den varme Amazonaslufta. Dette er frihet. Å rusle ned mot bussen grytidlig,
uten annet enn meg selv og ryggsekken. Det er sånn det var i gamle dager. Gode
minner fra bussturer på kryss og tvers, til strender og fjell, små landsbyer og
store metropoler. De siste åra har det vært mest taxi og fly, og mye mer stress.
Jeg nærmer meg bussterminalen. Det er flere folk i gata, det
dukker opp kiosker, små cafeer, barer og hoteller av den tvilsomme sorten, der
det handles både med øl, sprit og sex. Jeg har gledet meg til bussturen. Bare å
sitte å stirre ut av vinduet. Se byen ta slutt. Først husene som blir mindre og
fattigere. Så de svære bensinstasjonene. Bilverkstedene og byggevarebutikkene.
Et og annet motell, det er der du leier deg inn på timesbasis for ikke å sove.
Ei kirke, som regel en av de evangeliske. Overalt lastebiler og trailere. Alt
tilsynelatende uten plan eller gjennomtenkt rekkefølge. Men så, etter det
dieseldrevne elektrisitetsverftet, tar byen slutt. Nå er det bare tørr skog og
støv langs veien. Og så begynner beitelandet.
Bussen er superfancy og moderne. To etasjer. Passasjerene
øverst og bagasjen nederst. Inne er det iskaldt. Som alltid. Shorts og
T-skjorte er helt feil. Jeg fryser før jeg rekker å sette meg ned. De andre
passasjerene har jeans, gensere og tepper. Jeg visste det jo, det er alltid
iskaldt på sånne busser, men jeg klarte ikke helt å ta det inn over meg. Jeg
sitter i andre rekke, på plass fem, og hvis jeg strekker halsen og kikker over
seteryggen foran meg, har jeg panoramautsikt til hovedveien BR-364 og verden.
Vi kjører i krabbetempo forbi polícia rodoviária sin stasjon,
veipolitiet. Hundrevis av beslaglagte biler og motorsykler står til spott og
spe og advarsel i den brede midtrabatten. De steiker i sola, lakken ynker seg.
Og støvet legger seg. Bilene som har stått her lengst er helt overgrodd av
gress og buskas. Og så er det noen vrak fra kollisjoner.
Det er iskaldt. Det bringer minner som ikke er fullt så
gode. Om hvordan jeg har hutret meg gjennom landet, offer for en aircondition
på max. Ute av stand til å sove, akkurat som på telttur om vinteren når
soveposen er for gammel og underlaget for tynt. Men her, i motsetning til i
Norge på vinteren, er den deilige varmen bare to millimeter unna. Utafor er det
30 grader allerede, men det er umulig å åpne ruta. Jeg tar på meg alt det jeg
har av klær i sekken og napper til meg det flortynne stoffet som henger over
seteryggene for å beskytte mot hår og fett (?). Det hjelper litt.
Utafor ser jeg kyr. Plutselig er de der, avskogings-verstingene.
Håper de ikke tar det personlig, men kyr er på den onde siden i historien om avskoging
i Amazonas. La oss kalle dem stormtroppene til imperiet. Det er kyr som gresser
på tre fjerdedeler av alt avskoget land, der regnskogen en gang stod. Litt rask
hoderegning. Brasiliansk Amazonas er ca. 5 millioner kvadratkilometer. 20% er
allerede avskoget, det vil si 1 million kvadratkilometer. Det er tre ganger
Norge. Runder vi nedover kan vi si at to ganger Norge er beiteland i Amazonas. Skogen
ble brent ned i enorme skyer av karbon. Og kyrne som promper ut metan, en
klimagass som er mye farligere enn CO2. Det finnes millioner av dem, ti millioner
tror jeg, i Amazonas. Det blir mye
promp.
Men det er selvfølgelig ikke deres skyld. Kyrne er bare små
tannhjul i det enorme maskineriet som eter opp Amazonas. Hvem står bak? Imperiet
er godseierlobbyen - bancada ruralista - i Kongressen. Selveste Darth Vader er
lederen deres, senator Katia Abreu.
Les mer fra turen 1000 km gjennom Amazonas her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar